Fortidens druider.

Kelterne tilhørte den indoeuropeiske eller ariske rase og var sannsynligvis den første folkestamme som rundt 2500 f.Kr. brøt opp fra indoeuropeernes urhjem ved sydvest skråningene av det asiatiske høyland. Mellom år 700 og 600 f.Kr. foregikk det store keltiske folkevandringer fra øst innover det europeiske fastlandet. I de følgende århundrer fortsatte vandringene mot England, Irland, Spania og Italia.

Druidene var kelternes prester, lærere og leger. Overleveringene forteller at de kunne føre sin slekt tilbake til Noa og at de var monoteister. Druidene hadde stor makt over folket til tross for at de ikke bar våpen. Makten tilegnet de seg gjennom kunnskaper på en rekke områder. Disse kunnskapene ble overført muntlig til elevene gjennom mangeårige læreperioder. Ikke noe ble skrevet ned. Derfor har det til alle tider vært mye mystikk knyttet til druidenes historie.

Omkring år 300 f.Kr. sto kelterne på høyden av sin makt da de erobret Roma under det som romerne kalte "den galliske forferdelse". Romerne brukte nemlig betegnelsen gallere om kelterne. Under de to følgende århundrer ble kelterne slått tilbake, først av kartagerne i Spania og senere av romerne som gradvist utvidet sitt herredømme inntil også det meste av Britannia var nedkjempet.

Som nevnt ovenfor har vi ingen sikre kilder om druidene fra de eldste tider fordi deres kunnskaper ble ført videre muntlig. De eldste skriftlige beretningene går tilbake til ca. 200 år f.Kr. Hovedkilden til vår kunnskap om druidene er Julius Caesars historiske verk fra romernes felttog i Gallia (58-52 f.Kr.). Det vi vet derfra er at druidene ble betraktet som mellommenn mellom guddommen og menneskene, og at folk anså dem for å ha magiske krefter. De tolket guds vilje og de hadde kunnskap om legemidler. De var fritatt for krigstjeneste og for å betale skatter, og de var i kraft av sin posisjon dommere i rettssaker. Druidene trodde på sjelens udødelighet, og de lærte at sjelen gjennomgår tre utviklingstrinn: den laveste krets, lykkens krets og det uendeliges krets. Mennesket skulle gjennom motgang, lidelse og sorg beseire sin onde natur og vinne herredømme over seg selv. Når dette var oppnådd, kom man over i den annen krets, lykkens krets, for til slutt å skulle nå det uendeliges krets.

^{Til topp av siden}